«Skal dere svømme med strikk?»

12. august deltok jeg på min hittil første triatlon sammen med ledsager Per Erlend. Som jeg har skrevet i tidligere blogginnlegg så har jeg siden mai lært meg å svømme crawl med mål om å mestre de 1500m +som er første del av den olympiske distansen på triatlon.

Å svømme med ledsager er helt avgjørende for at jeg skal kunne delta, men det er også krevende for både utøver og ledsager. Ledsagingen skjer via et elastisk bånd på 60cm som vi begge har festet rett under henholdsvis høyre og venstre kne. Vi svømmer altså side om side og det optimale er å svømme parallelt med en avstand der vi hverken kommer borti hverandre eller strikken er sterkt. Dette er veldig vanskelig å få til over tid, så i praksis varierer vi mellom å komme borti hverandre, svømme optimalt og svømme med stram strikk. Trikset er å kun gjøre små justeringer når strikken er strekt eller man krasjer borti hverandre. Det er viktig å holde roen og fokusere på teknikk. Jeg tenkte på «ikke la deg affisere, gjør jobben». For min del tror jeg erfaringen fra judo var en fordel, der blir man vant med å få seg noen trøkker uten at man lar seg påvirke nevneverdig. Når det er sagt så var det veldig deilig etter drøye 40 minutter å kjenne fast grunn under føttene.

Når vi stod på startstreken og tok på strikken så fikk vi mange spørsmål fra andre deltakere. «Skal dere svømme sånn?» Det vakte også litt oppsikt fra tilskuere når de så at vi kom opp av vannet og var forbundet med et band. I følge Oslo triatlon var jeg også den første synshemmede som deltok på den olympiske distansen og det var jo litt kult.

Syklingen og løpingen gikk bra og vi fullførte 1500m svømming, 40km sykling og 10km løping inkludert skifting på 2t44m.

Stor takk til ledsager Per Erlend Torbergsen Voie og strålende support fra familie. Stor takk til Per Osland i TSLK som har lært meg å svømme.