Kompensering koster, men gir muligheter

Å gradvis miste synet er belastende for meg. Å kompensere for synstapet er til en viss grad mulig, og gir flere anledninger til mestring i arbeid og fritid. Kompensering kan imidlertid ikke veie opp for hele synstapet, så utfordringen min er å finne balansen mellom å kompensere for synstapet og leve i henhold til det.

Å kompensere for synstapet er å bruke andre strategier enn det en vanlig seende ville ha gjort. Å kompensere for manglende funksjon er noe de fleste gjør i større eller mindre grad når man kjenner på tilkortkommenhet, fysisk så vel som mental.

Av og til så er denne kompenseringen bare en annen måte å gjøre ting på, for eksempel at jeg bruker stemmegjenkjenning i stedet for ansiktsgjenkjenning. Andre ganger er kompenseringen ganske energikrevende. Et hverdagslig eksempel fra jobb: Når jeg går nedover korridoren så må jeg huske hvor ting står, lytte om noen kommer imot eller fra meg eller står i ro, vite hvor det er størst sannsynlighet for å støte borti andre, håndtere at jeg ikke vet om noe står i veien og passe på å puste med magen og ha lave skuldre. Dette var bare et eksempel, men slik er det ofte, og slik har det vært lenge. Jeg har blitt vant med det. Fordelen er at det går mer automatisk, ulempen er at jeg ikke er bevisst på det. En sammenligning er å gå med tung sekk, du blir etter hvert vant med det, men likevel så bruker du mer energi med sekk enn uten. Fordelen med sekken er jo også at den er en midlertidig selvvalgt belastning.

Hvorfor kompenserer jeg?

Sannsynligvis fordi jeg har blitt vant med å gjøre det. Bevisstheten om, og når jeg gjør det varierer. Av og til er jeg fullstendig klar over at jeg overkompenserer og forventer et restitusjonsbehov utover det vanlige i etterkant. I slike tilfeller bruker jeg på forhånd å vurdere om det er verdt det. Den hverdagslige kompenseringen derimot, som jeg har blitt så vant med, er det vanskeligere å være bevisst på, og ville det være en fordel?

Fordelen er jo at det kan bli enklere å forstå hvorfor jeg innimellom blir veldig sliten. Det har skjedd mange ganger og jeg vet at det går over bare jeg gir det anledning til det. Ulempen med bevissthet er at det kan skape grubling rundt hvor mye man tåler og fokus på symptomer i stedet for målet med kompenseringen.

Hvordan finne balansen mellom å kompensere for synstapet og leve i henhold til synstapet?

Jeg prøver meg frem, noterer og innimellom lærer av mine erfaringer. Å lytte til kroppen hjelper meg til å gjøre gode avveininger. Jeg har sluttet å ignorerer kroppslige signaler, jeg spør meg heller: Er det verdt det siden jeg uansett må stå ansvarlig for den belastningen jeg påfører meg selv? Jeg har også blitt ganske god til å restituere og tryggheten på at jeg henter meg inn gjør at jeg kan tillate meg å kompensere mer.